Å bry seg

Bare for å si det med en gang, jeg har ikke noe med det. Men jeg klarer ikke å la være å bry meg.

Jeg lurer på hvor travle folk egentlig er. Jeg mener, hvor mye tid tar det å fjerne julekransen fra døra? Kransen er jo ofte i plast, og gulner jo ikke. Og lyset har de skrudd av, så på et tidspunkt var de engasjert i den kransen.

Men så var det som om engasjementet forsvant. Engasjementet varte ut februar, kanskje. Etterpå har den bare hengt der. Og det er klart det går an å ha det skikkelig travelt. Det skjønner jeg veldig godt. Men reagerer man ikke på at det er noe man har glemt å fjerne når vårblomstene begynner å titte fram?

I mitt nabolag, passerer jeg på min ferd i gatene, både julekrans i gran, plast versjonen, og julehjerte i pil. I rettferdighetens navn må det sies at de røde plasteplene som prydet begge dekorasjonene i «julesesongen» er fjernet. De røde sløyfene, likeså. Rundt påske, tenkte jeg at nå blir sikkert de røde sløyfene erstattet med gule. Det hadde vært morsomt. Men det skjedde ikke. Pynten fortsette å være en avdanket «julehilsen».

Finest til jul

Som sagt igjen, jeg har ikke noe med det. Men nå følger jeg litt med på pyntegjenstandene, for å se om det blir fjernet før neste jul. For skams skyld, mener jeg.

Dette med sesongpynt, er ikke så enkelt. Man kan ha gode intensjoner når pynten settes fram. Men det skal så kort tid til, før pynten er utdatert.

På kirkegården, som jeg av og til besøker, har noen hedrer sine døde til 17. mai, med flagg og 17. mai bukett på graven. Ingen av delene tar seg spesielt bra ut nå, som vi nærmer oss juni.

Fjern flaggpynt fra gravene etter 17. mai

En annen av gravene, fikk en vakker julekrans til jul for to og et halvt år siden. Den står der fortsatt.

Litt rart, synes jeg. Men jeg kan jo ikke akkurat fjerne den heller. Jeg har jo ikke noe med det.

Reklame

Psaudo-attakk, der altså

Jeg har det egentlig ganske greit. Men forleden dag ble jeg gammeldags forkjøla. Altså ingenting annet enn snørr og sår hals, hoste. Du vet sånn som vi alltid var på denne tida før i tida. Hvorvidt det er corona, blåser jeg i. Alle og ingen har eller har hatt det nå.

Det jeg synes er slitsomt, er at tidligere MS symptomer bare blomstrer opp. Det er ganske slitsomt. Men det er ikke noen nytilkommet. Gammelt og velkjent grufs.

Ikke har jeg feber, og ikke har jeg Urinveis -infeksjon. Så denne tilstanden, er mest irriterende. Jeg har faktisk et fantastisk vær i helgen, og jeg orker ikke å bruke det til noe.

Tidspunktet, er for så vidt greit. Forrige helg var det dåp. Da feilte det meg ingenting annet enn MS. Neste uke er det 17. mai. Da vil jeg veldig gjerne være i farta. Ikke bare er det nasjonaldagen vår, med frokost og barnetog og barnebarn i tog for første gang. Vi skal også på bobil-tur. Det vil jeg helst ikke gå glipp av. Så, en forkjølelse varer vel 2-3 dager, så ser vi bedring.

Jeg har definitivt trua. Men pseudoattakk er noe herk.

Medisiner: Hva skjer?

Hva har dette blitt for slags land, da?

Jeg er sekundær progressiv ms-pasient, bruker ingen medisiner. Belaster ikke systemet i Norge i det hele tatt, og jeg har konkludert med at Fampidrine ikke virker på meg. Det har også nevrologen min kunnet skrive under på. Men Fampyra hjelper så det suser. Men den får jeg ikke, fordi nå får man bare Fampidrine. Den er nemlig billigere.

Men jeg nekter å ta medisiner som jeg ikke har en nytte av, så da får jeg heller bruke rullehjelpemidler for å gå, da. Handikap-scooter og en rullator, og TT-kort. Og familie og venner.

Tenk så veldig mye mer praktisk det hadde vært for meg å ta Fampyra, og derved delta i samfunnet uten hjelpemidler, være selvstendig. Men nei…

Nå skal jeg ikke mase mer om Fampyra. Sjansen for at jeg får den på neste resept, er liten. Jeg kommer til å si fra hvis det skulle lykkes! Jeg er ikke en som gir opp.

Men nå lurer jeg på om jeg har gjort det.

Så rart…

Inni mitt hode, er det rart at noen frykter hjelpemidler. Noen synes at det må være helt forferdelig å bruke en rullator. Eller enda verre, en manuell rullestol eller en handikap-skuter.

Jeg har noe å si til dere som frykter dette: alternativet til å bruke hjelpemidler, er mye verre. Det er kanskje sånn at det er en slags dørstokkmil, når man skal vise seg ute med et hjelpemiddel som er nytt både for en selv og for andre. Jeg skjønner det, jeg har vært der selv.

Ja takk, jeg kjører ikke bil.

Men når man først har «overstridt», som vi sier i mitt område, er det helt fint. Virkelig!

Første gang jeg var på konsert med handikap- skuter, tenkte jeg at alle ville synes at jeg så stusslig ut. Men det var ikke sånn. Folk jeg ikke kjente, fikk tenke hva de ville. Men de jeg kjente, kom bort til meg og klappet meg på skuldra, mens de sa «Så fint å se deg ute! Skal jeg hente et glass hvitvin til deg?»

Det å bruke et ganghjelpemiddel, var altså en sperre for meg. Og den sperren satt mellom mine egne ører.

Ikke la gangproblem ta fra deg gleden over det du likte å gjøre før. Det finnes hjelpemidler. De hjelpemidlene skal du ta i bruk!

En god venn

Hvem stryker?

De færreste stryker mye klær. Før strøk mange mye! Til og med sokker og truser, var det noen som strøk.

Nå for tida, må ofte begrepet «stryke klær», forklares. Likeså gjenstanden «strykejern».

Klesstryking

Her strykes praktisk talt bare bunadskjorter. De MÅ strykes. Ferdig snakka! Bunadskjorte strykes i respekt for bunaden og festen antrekket brukes i.

Her i huset har vi lite klær som må strykes. Det brukes sjelden skjorter til hverdags. De strykes evt før bruk. Tøyduker bruker vi ikke. Ikke gardiner heller!

Hvem stryker klær hos deg? Hva strykes?

Hvem skulle trodd?

Hele livet, fram til et visst tidspunkt, hadde jeg som formål at ting skulle gå fort. Jeg gikk fort, jeg snakket fort, jeg jobbet fort…

Jeg var i det hele tatt en ganske «fort» person. Men livet formet meg på mange måter. Også før jeg fikk MS. Jeg lærte meg etterhvert at ting ikke behøver å gå så veldig fort bestandig. At resultatet blir bedre om ting ikke går så fort.

Det er klart, med mine symptomer på MS, så kunne ikke ting fortsette å gå fort. Det eneste jeg opplever at går akkurat like fort som før, det er tankegangen. Og det er jeg glad for, for ikke alle opplever det.

Med årene, ble jeg mer forsiktig i det jeg foretok meg. Og etterhvert som bevegeligheten ble mer vrien, var jeg nødt til å være litt mer forsiktig med hva jeg gjorde. Nå er det helt naturlig å gå sakte, for jeg kan ikke noe annet.

Og vet du hva, jeg har det faktisk morsommere nå, når ting går litt saktere.

Det er klart, når man har gått på trynet ned trapper, falt på gulvet uten å ha krefter til å reise seg opp igjen, bøyd seg litt for langt over tre- armlenet på en stol, og brukket ribben pga det… Du vet, da bruker man heller noen ekstra sekunder på det man skal gjøre.

Jeg tenker noen ganger på at jeg løp fire ganger i uken da jeg var cirka 40 år. Det er fint, det. Det var faktisk på den tiden, at jeg opplevde de første MS-symptomene som var plagsomme. Nemlig en svak ustøhet, og en svimmelhet, og noe som antakelig var et vanlig MS-tegn nemlig Hermittes.

Da skjønte jeg, for første gang, at jeg kanskje skulle ta det litt med ro. Jeg kom aldri skikkelig i gang med løping igjen, etter det. Men for all del, jeg løp jo lenge.

Før jeg slutta med løpingen, opplevde jeg et sinnssykt svev. Du vet, når du snubler i en nedoverbakke, og så rekker du å tenke at dette kommer til å bli en vond landing. Da har du løpt fort og falt langt.

Det var mange mennesker på stien den dagen, og det er helt utrolig hvor rare vi mennesker noen ganger er. Jeg var opptatt av å komme meg på beina så fort som mulig, så ingen skulle se at jeg hadde gått skikkelig på trynet. Og det gjorde jeg, men jeg var blodig og fæl på knærne og inni hendene.

Så jeg, som alltid det vært rask i vendingen, måtte lære meg til å gjøre ting sakte, bli litt mer forsiktig. Så nå synes nok noen at jeg er ekstra forsiktig, i meste laget, liksom. Men jeg holder meg i alle fall, stort sett på beina. Det er en god ting.

Hvem skulle trodd, at jeg skulle bli en forsiktig person?

Tanker om blogging

Det er litt rart – dette med blogging.

Vi skriver for å bli lest. De som sier noe annet, juger! Men vi er kanskje for mange bloggere nå? I starten av «blogg-tida» var det enkelt. Da skrev snertne småfrøkner i pastell om sminke og hårstyling, pupper og lepper. Og de ble sponset av moteindustrien. De var «reklameplakater», faktisk.

Det var enkle tider.

Men så kom også andre skribenter på banen. Folk som mente noe, som ikke hadde med mote og sminke å gjøre. De første bloggerne ble kalt «rosabloggere». De tjente godt på gode økonomiske bidrag fra moteindustrien. Flere av dem ble millionærer. Og kjendiser. Men tida gikk.

Fortsatt er disse bloggerne aktive, og ofte å se i media. Men årene går, samfunnet endrer seg, og disse jentene, som er opptatt av rosa, dyr plastikk, blir eldre. En dag er de ikke lenger aktuelle som reklameplakater. Jeg håper de har tenkt på det, og at de har en plan B for når deres karriere som reklameplakater er over.

Og vi som leser disse skjønnhetsbloggene, hvem er vi?

Eller jeg vil kanskje heller si, hvem er de? Jo, de er ganske unge, ofte jenter, men også gutter, som ønsker å bli rike kjendiser selv.

Vi vet det, men de vet det kanskje ikke: det kommer antagelig ikke til å skje. Det er for mange om beinet. De aller fleste av dem som ønsker å bli bloggkjendiser, vil ikke lykkes. Sånn er realitetene.

Jeg håper at disse unge menneskene, har noen som kan fortelle dem at framtida handler om utdannelse. Det handler om jobb som du blir sliten av og kanskje møkkete på hendene av. Det handler rett og slett om det normale livet, for folk flest.

Selv har jeg vært opptatt av blogg i mange år. Jeg har lest mye rart, og helt sikkert skrevet mye rart, selv. Og jeg har en liten gruppe trofaste lesere. Og jeg er ikke sponsa av noen.

Hvor mange kjendisbloggere kjenner du til? Tre/fire bloggere, og kanskje noen fler på YouTube og Instagram?

Tilbake til tidene som forandrer seg: nå finnes det blogger av mange slag. Litteraturblogger, idretts- blogger, treningsblogger, fiskeblogger, hageblogger, sykdomsblogger, reiseblogger…Du kan velge og vrake i lesestoff. Og det gjør vi.

Vi som skriver, vi får skrive om det vi liker, og så får de lese det, de som liker det samme som oss. Vi må skrive fordi vi liker å formidle. Ikke for å tjene penger.

Mange av oss skriver, fordi vi ikke klarer å la være. Det synes jeg er en god ting.

Universell og universell …

Jeg har gangproblemer og nedsatt balanse. Det må jeg bare akseptere. Fastlegen min, gjennom flere år, har kontor i 2. etasje. Der er det trappeheis, som er supert. Trappa er faktisk det minste problemet.

Utfordringen ligger i områdene før og etter trappa. Åpne områder med lite å holde seg i. Parkering av hc-scooter må skje ute. Det er rampe til døra. Men døra slår utover og er dessuten for smal.

På toppen av trappa, er det mulig å holde seg i veggen etpar meter, før nytt «åpent landskap» åpenbarer seg, etter ei ny dør som slår utover.

Jeg gruer meg ikke for å dra til legen. Bare for veien til kontoret hennes.

Universell utforming på veldig lavt nivå.

Snø i sør!

I morgen tidlig, kan vi risikere at det er snø på bakken her i syd. Selv er jeg på Kanalcampen i Lunde, og jeg er ganske sikker på at her oppe blir det i alle fall snø. Vi tenker vel vårt om det alle sammen?

I morgen tidlig kommer vi til å våkne opp til bilder av bobiler med snø på fra mange steder her sørpå.

Og mange kommer til å si at «hjelp jeg har sommerdekk på bilen! Jeg trodde faktisk det var nok nå».

Og så kommer vi til å se mange bilder av biler med snø på ruta og snø på utemøblene som vi ikke har tatt inn:i det hele tatt: vinter.

Uansett hvor du er, og hva slags dekk du har: lykke til i morgen tidlig, når du kanskje kan hjem med bobilen. Kanskje du tenker lurt, og heller reise hjem i dag?

Da er du antagelig lurere enn meg. Jeg har trua på gode timer i bilen, før uværet kommer. Men jeg ser at her i Telemark, har noen små skyer begynt å materialisere seg på himmelen …

Lykke til til meg!

Jeg gruer meg!

Å grue seg er bortkastet tid! Jada! Jeg veit det!!

Prøv å si det – hvis du tør – når jeg skal til tannlegen eller ta MR! Eller skal på besøk til noen med trapp!

Når det gjelder å gå i trapp, kan du sammenligne meg med ei humle! Humla har ingen forutsetninger for å kunne fly – men den gjør det likevel … Det er sånn med meg og trapp også. Men jeg får det til, hvis jeg bare kan bruke tid!

Også pleide jeg å grue meg til å gå på apoteket. Årsaken er teit. Og det er ikke jeg som er teit …

Jeg kjører jo hc-scooter, og jeg er uhyre bevisst på å være forsiktig! Jeg kom inn på mitt nærmeste apotek, sagte rullende og forsiktig. Jeg trengte reseptvarer. Jeg ble ekspedert, fikk det jeg skulle ha, betalte – og skulle dra.

Da kommer det en ansatt, «sjefen», bort til meg og sier høyt, så alle rundt hører: «Jeg ser helst at du ikke bruker scooteren her på apoteket. Vi hadde en person her i fjor som kjørte ned en reol». Hun mente at jeg heller burde få noen til å handle for meg. Noen som kunne gå.

Jeg mister ikke ofte «talens bruk», men det gjorde jeg da.

Apoteket «mitt» mistet en kunde den dagen. Jeg gidder ikke å måtte grue meg for å handle medisinene mine.

Det er flere apotek!

For øvrig gruer jeg meg alltid til vinteren. Og når sommeren byr på mer enn 30 grader.

Det er alltid noe å grue seg til. Men det går an å lære seg at ting «stort sett går bra».

Jeg øver stadig.

Hun sjefen på apoteket? Hun jobber visst ikke der mer …