I morgen tidlig, kan vi risikere at det er snø på bakken her i syd. Selv er jeg på Kanalcampen i Lunde, og jeg er ganske sikker på at her oppe blir det i alle fall snø. Vi tenker vel vårt om det alle sammen?
I morgen tidlig kommer vi til å våkne opp til bilder av bobiler med snø på fra mange steder her sørpå.
Og mange kommer til å si at «hjelp jeg har sommerdekk på bilen! Jeg trodde faktisk det var nok nå».
Og så kommer vi til å se mange bilder av biler med snø på ruta og snø på utemøblene som vi ikke har tatt inn:i det hele tatt: vinter.
Uansett hvor du er, og hva slags dekk du har: lykke til i morgen tidlig, når du kanskje kan hjem med bobilen. Kanskje du tenker lurt, og heller reise hjem i dag?
Da er du antagelig lurere enn meg. Jeg har trua på gode timer i bilen, før uværet kommer. Men jeg ser at her i Telemark, har noen små skyer begynt å materialisere seg på himmelen …
Bobilsesongen har startet, og for oss startet den med ny bobil.
Vi har hatt bobil siden 2013, og er veldig fornøyd med bobil som ferieform. Vi har hatt utallige turer til Italia. Av en eller annen grunn havner vi alltid i Italia, når vi er på ferie.
Noen år har vi vært i Kroatia, og synes det er fantastisk rundt Balaton-sjøen som er på vei til Kroatia. Etter at vi har vært i Kroatia etpar uker, så går turen hjemover igjen. Og da er det utrolig enkelt å komme til å kjøre inn i Italia igjen, som så mange ganger før.
Vi har kjøpt oss en ny Adria Coral+. Den har badet bak. Og så har den to enkeltsenger. Det er rett og slett veldig fin og veldig praktisk. Kompakt, men allikevel med god plass. Vi har hatt mange bobiler, men denne er i en helt egen klasse.
Vi hadde den første turen nå i helgen som var, og det kjennes absolutt ut som at det kommer til å bli fler.
Jeg har spesielle behov, siden jeg sliter med bevegeligheten. Denne bilen har ingen nivå- forskjeller. Dessuten har den håndtak å holde i, for å komme opp i hoveddelen på en enkel måte. Det er heller ingen klatring for å komme opp i senga, for den er så lav at den kan jeg sette meg rett opp i.
Bagasjerommet har plass til både min lille og sammenleggbare el-scooter og rullatoren. Digg!
I fjor hadde vi en by-bobil. Det var en snerten og praktisk sak, som fungerte ganske bra. Men vi synes at den hadde litt lite plass. Derfor gikk vi opp en størrelse igjen. Det var nok et godt valg.
Det kommer til å bli flere bobil-innlegg framover, i denne bloggen. Heng på!
Jeg synes MS er en veldig rar sykdom, veldig krevende. Uforutsigbar, på mange måter.
For 20 år siden, jogget jeg i skauen. Annenhver dag. Hele uka. Så kom plutselig noe «synsubehag» som plaga meg litt i noen uker. Etterpå kom jeg ikke helt i gang igjen.
Lurer jo på det nå, om det kanskje var synsnervebetennelse… også lurer jeg på om – hvis jeg hadde fortsatt å jogge – hadde hatt bedre balanse nå?
Lett å tenke sånn – i etterpåklokskapens lys.
For ti år siden, hadde jeg med sykkel på bobiltur.
Nå nøyer jeg meg med scooter. Og det funker fint!
Om jeg synes det er dumt at jeg ikke kan sykle? Den tanken bruker jeg lite tid på. Det er bare sånn!
Ikke for å sutre, men denne vinteren har vært oppsiktsvekkende lang og tung, synes jeg.
Det er jo ikke overraskende at det er milde vintre her i havgapet, men i år synes jeg det har vært i overkant grått, mildt, regnfullt med snø innimellom. Og nå i mars har vi jammen fått kjenne på kulda også. Makan!
Jeg kjører, som alle vet, handikapscooter, og er ganske avhengig av at det ikke er brøytekanter som hindrer framkommeligheten. Hvis det blir mer enn et par-tre cm snø på fortauet, så er det ikke greit å være ute og kjøre på handikapscooter.
Utrivelig.
Men det er bare å akseptere situasjonen som den er, det blir ikke noe bedre av å sutre. Men det er nå en gang sånn, at været påvirker meg veldig. Ikke vil jeg ha det for kaldt, og jeg vil heller ikke ha det for varmt. I vinter har det vært for kaldt, synes jeg.
Men, det er altså bare å akseptere at sånn er været i min del av landet. Jeg velger å bo her, og da må jeg finne meg i det.
Jeg innrømmer at jeg er lei av å være innendørs, men det er faktisk bare mars-måned og det er ikke en gang påske enda.
Det betyr at vi har veldig mye bra foran oss. Aldri så gærent.
Sol på terrassen min.
Og til helga stiller vi klokka, det blir veldig fint. Det er et vårtegn.
Ferieformen her i huset, er bobil. Og bobil- sesongen, den starter «rett rundt hjørnet». I påska tas bilen ut og de første turene foretas, det vil si den første turen i år, og den går til Danmark og Tyskland. Etter påske blir det sikkert noen helger hjemme i ny leilighet også, så blir det mange helger i bobilen, håper jeg.
Sommerferien er allerede planlagt, billetter bestilt, campingplasser undersøkt og forhåndsbestilt, der hvor det er nødvendig. Så dette med å føle seg innesperret, er altså et forbigående problem.
Siden jeg har dårlig balanse, har jeg også en elektrisk scooter som jeg har med meg i bobilen. Det betyr at jeg kan gjøre alt som jeg kunne før, hvis det bare er framkommelig med scooter, og det er det veldig ofte. Egentlig er Norge en slags ferieversting for oss som er avhengig av hjul for å komme fram. Mange land i Europa, har gode forhold for folk som er avhengig av rullestol og scooter.
Jeg har vært i USA noen ganger, og USA er helt fantastisk for folk som er avhengige av hjul. Det er rett og slett bare godt tilrettelagt.
Cruise i Karibien er også en fantastisk godt tilrettelagt ferieform. Jeg har vært på flere og skal igjen neste år. Gangvansker er ikke noe problem.
Good Life
Jada, her sitter jeg i regnværet og drømmer om bedre dager. Dager da værmessig innesperrethet ikke lenger er aktuelt tema.
Dere heldiggriser, som skal ut og gå med MS- forbundet den kommende måneden, må ha gode turer. Jeg er litt misunnelig.
Jeg liker våren, hestehov og hvitveis! Jeg liker løvetann i plenen, bjørkeris, syriner og sommerblomster i kassene på terrassen!
Jeg liker 17. mai og salutt kl 0800, flaggheis, russ og korpsmusikk. Og 17.-maitog. Og is og brus og glade unger i ny outfit, marinert i ketchup. Er vi heldige, regner det ikke.
Men mest av alt, liker jeg 17. mai-frokosten hjemme hos oss, med store og små rundt bordet, med laks og eggerøre, kaffe og trivsel for alle – før alle skal videre til sitt; til venner, tog og høy stemning.
Og der kommer vår, politisk ukorrekte sorti.
Vi har ingen barnebarn som går i tog enda. Så vi evakuerer! Jepp! Etter frokosten, skifter vi til vanlige klær, putter et norsk flagg i bilen, fyller kjøleskapet med vått og tørt, salt og søtt og drar.
17. mai på egne premisser, der, altså.
Når neste generasjon er «hurra-klare» og 17. mai-bevisste, er vi med.
Jeg er på bobiltur. Og jeg registrerer at folk er ulike.
Det rareste jeg har sett hittil, er en bobil med ei veldig påskepyntet frontrute. Det vil si, ei frontrute og sidevinduer, pyntet i gul plysj. Dvs påskekyllinger/høns/egg i gult.
Jeg tenker at her samles det på støv!
Vi parkerte ved siden av den bilen. Og gjennom den åpne døra, kunne vi se et bord pyntet til påske, med ekte påskeliljer og en hel hønsegård i gul plysj. Ut av døra hoppet to små hvite hunder. Bobilen var ikke særlig stor.
Vi er ulike. Det er fint.
Min bobil er «pjusfri» sone.
Her finnes ikke noe som ikke MÅ være der. Heller ikke dyr. Jeg er happy med det. Vi samler ikke på støv hos oss. Vi er altfor lite glad i å skure til å fylle bilen med … plysj.
Nei, vi har ikke duker eller lysestaker heller. Men på utebordet har vi lykt. Det er hyggelig.
Jeg tillot meg å spørre dem i den påskepyntede bobilen, hvordan de festet all pynten, så den holdt seg på plass når de kjørte.
Siris småsnakk 