Hele livet, fram til et visst tidspunkt, hadde jeg som formål at ting skulle gå fort. Jeg gikk fort, jeg snakket fort, jeg jobbet fort…
Jeg var i det hele tatt en ganske «fort» person. Men livet formet meg på mange måter. Også før jeg fikk MS. Jeg lærte meg etterhvert at ting ikke behøver å gå så veldig fort bestandig. At resultatet blir bedre om ting ikke går så fort.
Det er klart, med mine symptomer på MS, så kunne ikke ting fortsette å gå fort. Det eneste jeg opplever at går akkurat like fort som før, det er tankegangen. Og det er jeg glad for, for ikke alle opplever det.
Med årene, ble jeg mer forsiktig i det jeg foretok meg. Og etterhvert som bevegeligheten ble mer vrien, var jeg nødt til å være litt mer forsiktig med hva jeg gjorde. Nå er det helt naturlig å gå sakte, for jeg kan ikke noe annet.
Og vet du hva, jeg har det faktisk morsommere nå, når ting går litt saktere.
Det er klart, når man har gått på trynet ned trapper, falt på gulvet uten å ha krefter til å reise seg opp igjen, bøyd seg litt for langt over tre- armlenet på en stol, og brukket ribben pga det… Du vet, da bruker man heller noen ekstra sekunder på det man skal gjøre.
Jeg tenker noen ganger på at jeg løp fire ganger i uken da jeg var cirka 40 år. Det er fint, det. Det var faktisk på den tiden, at jeg opplevde de første MS-symptomene som var plagsomme. Nemlig en svak ustøhet, og en svimmelhet, og noe som antakelig var et vanlig MS-tegn nemlig Hermittes.
Da skjønte jeg, for første gang, at jeg kanskje skulle ta det litt med ro. Jeg kom aldri skikkelig i gang med løping igjen, etter det. Men for all del, jeg løp jo lenge.
Før jeg slutta med løpingen, opplevde jeg et sinnssykt svev. Du vet, når du snubler i en nedoverbakke, og så rekker du å tenke at dette kommer til å bli en vond landing. Da har du løpt fort og falt langt.
Det var mange mennesker på stien den dagen, og det er helt utrolig hvor rare vi mennesker noen ganger er. Jeg var opptatt av å komme meg på beina så fort som mulig, så ingen skulle se at jeg hadde gått skikkelig på trynet. Og det gjorde jeg, men jeg var blodig og fæl på knærne og inni hendene.
Så jeg, som alltid det vært rask i vendingen, måtte lære meg til å gjøre ting sakte, bli litt mer forsiktig. Så nå synes nok noen at jeg er ekstra forsiktig, i meste laget, liksom. Men jeg holder meg i alle fall, stort sett på beina. Det er en god ting.
Hvem skulle trodd, at jeg skulle bli en forsiktig person?
Siris småsnakk 