I morgen tidlig, kan vi risikere at det er snø på bakken her i syd. Selv er jeg på Kanalcampen i Lunde, og jeg er ganske sikker på at her oppe blir det i alle fall snø. Vi tenker vel vårt om det alle sammen?
I morgen tidlig kommer vi til å våkne opp til bilder av bobiler med snø på fra mange steder her sørpå.
Og mange kommer til å si at «hjelp jeg har sommerdekk på bilen! Jeg trodde faktisk det var nok nå».
Og så kommer vi til å se mange bilder av biler med snø på ruta og snø på utemøblene som vi ikke har tatt inn:i det hele tatt: vinter.
Uansett hvor du er, og hva slags dekk du har: lykke til i morgen tidlig, når du kanskje kan hjem med bobilen. Kanskje du tenker lurt, og heller reise hjem i dag?
Da er du antagelig lurere enn meg. Jeg har trua på gode timer i bilen, før uværet kommer. Men jeg ser at her i Telemark, har noen små skyer begynt å materialisere seg på himmelen …
Ikke for å sutre, men denne vinteren har vært oppsiktsvekkende lang og tung, synes jeg.
Det er jo ikke overraskende at det er milde vintre her i havgapet, men i år synes jeg det har vært i overkant grått, mildt, regnfullt med snø innimellom. Og nå i mars har vi jammen fått kjenne på kulda også. Makan!
Jeg kjører, som alle vet, handikapscooter, og er ganske avhengig av at det ikke er brøytekanter som hindrer framkommeligheten. Hvis det blir mer enn et par-tre cm snø på fortauet, så er det ikke greit å være ute og kjøre på handikapscooter.
Utrivelig.
Men det er bare å akseptere situasjonen som den er, det blir ikke noe bedre av å sutre. Men det er nå en gang sånn, at været påvirker meg veldig. Ikke vil jeg ha det for kaldt, og jeg vil heller ikke ha det for varmt. I vinter har det vært for kaldt, synes jeg.
Men, det er altså bare å akseptere at sånn er været i min del av landet. Jeg velger å bo her, og da må jeg finne meg i det.
Jeg innrømmer at jeg er lei av å være innendørs, men det er faktisk bare mars-måned og det er ikke en gang påske enda.
Det betyr at vi har veldig mye bra foran oss. Aldri så gærent.
Sol på terrassen min.
Og til helga stiller vi klokka, det blir veldig fint. Det er et vårtegn.
Ferieformen her i huset, er bobil. Og bobil- sesongen, den starter «rett rundt hjørnet». I påska tas bilen ut og de første turene foretas, det vil si den første turen i år, og den går til Danmark og Tyskland. Etter påske blir det sikkert noen helger hjemme i ny leilighet også, så blir det mange helger i bobilen, håper jeg.
Sommerferien er allerede planlagt, billetter bestilt, campingplasser undersøkt og forhåndsbestilt, der hvor det er nødvendig. Så dette med å føle seg innesperret, er altså et forbigående problem.
Siden jeg har dårlig balanse, har jeg også en elektrisk scooter som jeg har med meg i bobilen. Det betyr at jeg kan gjøre alt som jeg kunne før, hvis det bare er framkommelig med scooter, og det er det veldig ofte. Egentlig er Norge en slags ferieversting for oss som er avhengig av hjul for å komme fram. Mange land i Europa, har gode forhold for folk som er avhengig av rullestol og scooter.
Jeg har vært i USA noen ganger, og USA er helt fantastisk for folk som er avhengige av hjul. Det er rett og slett bare godt tilrettelagt.
Cruise i Karibien er også en fantastisk godt tilrettelagt ferieform. Jeg har vært på flere og skal igjen neste år. Gangvansker er ikke noe problem.
Good Life
Jada, her sitter jeg i regnværet og drømmer om bedre dager. Dager da værmessig innesperrethet ikke lenger er aktuelt tema.
Dere heldiggriser, som skal ut og gå med MS- forbundet den kommende måneden, må ha gode turer. Jeg er litt misunnelig.
Jeg har foreløpig ikke sett ut i dag. Men det behøver jeg ikke heller. Jeg vet hvordan det ser ut der ute. Sånn ca.
Ut fra lyden å dømme, antar jeg at vi snakker om noen cm snø og litt ufarbar vei.
Det snør
Jeg kjenner nok en gang på gleden over å ha flytta til boligblokk. Måking er ikke vårt ansvar lenger.
Vi har folk til sånt. «Kjøpt og betalt».
Så «den uforlignelige» lyden av brøytebil nytes. Fra under dyna.
Noen andre har ansvaret for gårdsplassen utenfor huset vi solgte i høst. Håper de ser opp for nærgående kantstein og snøfreserens litt arge kast av isklumper mot vindusrute.
De sa det i gamle dager når man spurte hvordan det gikk: jo takk, det slenger og går.
Det er sånn jeg føler det hver dag. Det slenger og går. Jeg går med rullator inne, eller jeg holde meg i veggen, for ikke å gå på snørra.
Ute bruker jeg handikap-scooter, og den er et fantastisk hjelpemiddel.
Men det er jo faktisk sånn da, at mitt hovedsymptom på MS, er dårlig gangfunksjon. Og alle som har prøvd handikap-scooter i vinterkulda, vet at det er en kald fornøyelse.
Jeg kjører ikke bil, og er avhengig av den scooteren for å komme meg meg dit jeg vil.
Det er min tabbe selvfølgelig, men jeg er ikke veldig opptatt av å bruke ullundertøy. Derfor utsetter jeg meg sjøl for utallige timer med iskalde lår. Jeg vet at det er bare å kle på seg, men det er jeg ikke så flink til.
Mars, faktisk …
Jeg er ganske flink til å bruke lue, skjerf og votter. Ikke hansker, for det er rett og slett for kaldt.
Noen sier at å kjøre handikap-scooter, er det samme som å sykle. Det er ikke det, vet du, for du sitter helt stille i kaldt vær. Du sykler ikke, eller gjør noe annet som kan holde kroppen varm. Du sitter egentlig bare og venter på å komme fram dit jeg skal, så du kan komme deg inn i varmen og få deg en rykende varm kopp kaffe
Noen?
Nå er vi mange dager ute i mars, og jeg hadde håpet at våren var på vei. De meteorologisk kyndige mener at det er våren ikke. Det skal gå enda mange dager før vi får snev av vårfornemmelse. Jeg kan med andre ord bare slutte med å se etter hestehov i veikanten. Jeg kjenner at det sitter langt inne, men må jeg så må jeg.
Det skulle ikke forundre meg om vi får et solid snøfall etter denne kuldeperioden som vi har fått nå. Det har skjedd før og det kan skje igjen.
Jeg hadde lurt litt på om jeg skulle gå i hi nå, og bli inne i varmen fram til at sola kan tilby en viss temperatur igjen.
I morgen er det meldt cirka -10 ° her hvor jeg bor. Det er ikke greit. Varme-intolerant eller ei.
Kommer jo snart …
Så ja, det slenger og går. Men det får det gjøre innendørs noen uker til, ser det ut til.
Selv om jeg virkelig har opplevd glede i januar og februar, må jeg si at – i tillegg til november – er det de verste månedene i året!
Hålke, mørke, sludd, brøytekanter … nei takk!
Neitakk …
Det var egentlig lurt å få barn i januar 1993 og i februar 1989. De månedene var praktisk talt snøfrie – i alle fall som jeg husker.
Men nå er januar over og bare korte februar står mellom meg og hestehovleting.
Jeg vet at februar kan være raus med snø. Mars kan også yppe seg, men særlig mars-utfall er kortvarige her i strandkanten.
Jeg liker mars til oktober best. I de månedene er det enklest å være folk – både fysisk og mentalt.
Tida for good life, liksom.
Jeg er sånn skrudd sammen, at det blir mye «inneliv» i vintermånedene. Heldigvis står en bobil klar for bruk når vinteren har takket for seg for alvor. Da er vi ikke seine om å ta helgene i bruk. Sommerferien i bilen er allerede godt planlagt. Til påskeferien er ferge allerede bestilt og kursen staket ut. Gode tider kommer.
Liv
Jeg har ingen evne – eller vilje – til mindfullness i disse dager …
… og advent-jule-vinterlysa funkler fortsatt hos deg? Really …?
Ja, hjul. Ikke jul. Ikke verken Glade jul eller glade hjul. For å si det på den måten.
For å komme meg rundt ute, bruker jeg hc-scooter, som tidligere sagt.
En fantastisk innretning! Når det er bart underlag, eller når snøen har «satt seg».
Når snøen laver ned og brøytemannskapene har jobba i timevis – og ikke kan være over alt på en gang – da har jeg stor respekt for jobben de gjør – og holder meg innendørs.
God jobb!!
Jeg kan ikke bruke scooteren som brøyteplog. Den er bra. Men som plog? Tror ikke det.
Å være litt avhengig av været, gjør at man blir skikkelig god til å følge med på Yr.no! Planleggingsverktøy! Et kupp!
Tar byturen en annen dag. Haster ikke.
I går var jeg i butikken og sørget for at nødvendigheter er på plass – fram til storhandelen mot slutten av uka.
Så nå får snøen bare lave ned. Jeg har mye å både lese og skrive.
Her håndteres bokstaver i snøføyka!
Dessuten er det alltid noe å pusle med i ny leilighet.
Hc-scooter. En fantastisk innretning. Jeg kan gå med rullator inne – og stå og holde på med ting; bake, brette klær, dusje, ordne meg. Og sånt.
Men når det kommer til transport, en tur til byen, til butikken, i nærskogen her…da gjelder hc-scooter
Stødig kompis. Hepro HS 520. Kort og god
Den tar meg dit jeg vil. Hele året. Hvis det bare ikke ligger høye brøytekanter – rett ved gangfelt
Men det gjør det for ofte. Snøen tukler med universell utforming. Også.
For noen dager siden, måtte jeg over en snøkant. Det var ingen vei forbi. Så jeg ga på, for å komme meg over. Og ble stående fast.
God jul! Tenkte jeg og hadde heldigvis en venn som kunne dytte meg ned av snøhaugen
Vi lo godt av utfordringen. Men hva med en person, alene, uten telefon, i mørke og hålke?
Ringer man bilberging? Nødnummer? En venn i nabobyen?
Det er definitivt dem som har det verre enn meg. Det er beina og balansen min som ikke funker. Huet er helt ok.
Jeg tror at de som driver med snørydding også har helt ok huer.
De tenker bare litt annerledes enn meg.
Jeg har forresten enda en scooter. Den er for flyplasser, kjøpesentre og rette fortau – hvor snø ikke er tema. Den bor i bobilen og er med på mye gøy om sommeren.
Min elektriske og sammenleggbare lille sommer-Hepro
Så … om du lurer på om scooter er ok for deg: den er det – hvis du har noe gangfunksjon.
Lurte et øyeblikk på om jeg hadde begynt med husarbeid i søvne. Vaskemaskin, oppvaskmaskin – du vet …
Men da øynene endelig åpnet seg helt. Og ørene koblet seg på, forsto jeg!
Og avisene jeg leser, ga meg det endelige svaret: lydene jeg hørte var været. Kraftregn. Såpass at snøen umulig kan holde ut jula, her i havgapet.
Vi rusla hjem fra juleselskap i går kveld. Da regnet det isnåler. Uten brodder, var føret krevende.
Forsiktig!
Jeg tenkte at «tuppelurer» på byen med høye hæler og lett bekledning, på ingen måte har knekt kveldens kleskode.
Feil pigg på holka.
For de fantes der ute i går kveld også. De gjør alltid det. Noen unge jenter, undervurderer gutta! De tror ar gutta setter pris på jenter med blåfrosne ben og armer, og at stiletthæler er attraktivt på holka i regnværet, mens det drypper uvær av nypleiet hår og maskara renner på regnvåte kinn.
For å si det sånn: de få gutta som liker sånt, er antakelig ikke dem en nystelt «tuppelure» ønsker seg.
Han du ikke vil møte …
Legevakta melder at de drukner i pasienter med ymse luftveisplager.
God bedring!
De er nok veldig glade for å slippe å møte dem med ankelbrudd, nærmest selvforskyldt pga uegnet fottøy…
De to siste ettermiddagene, har jeg hatt «smake på julekaker og bytte julegaver» med gode venninner!
… og vist fram den nye leiligheten, så klart. Med stolthet, når sant skal sies.
Blomster til ny kåk har vi også fått! Det er så hyggelig!
Selve julepyntinga, får vente til i morgen. Det er tradisjon. Vi pynter 22. desember.
I min barndom, var julen usynlig fram til 23. desember. Mor hadde greie på jul!
Jula var magi
Gode juleminner er bra. Men tida går videre. Jeg har hatt gleden av å lage jul som huskes for egne barn. Vi har til og med satt ut grøt til nissen i hønsehuset vi hadde dengang! Og grøten ble spist opp!
At grøtskjea var ubrukt og hønene overmette, fikk ikke fokus! Nissen hadde vært der!
Jenta vår, var utrøstelig under gaveutdelingen på julaften. Ikke sutrende eller rørt. Hulkende!
Var hun ikke fornøyd? Jo! Til de grader! Hun var overveldet! For oss foreldre var det morsomt – men greit å være klar over. Hun trengte en klem, uansett hvor glad hun egentlig var.
Det mektigste hulkeutbruddet kom på Skype da hun var i USA som utvekslingsstudent og fikk ny Mac fra familien i Norge.
Da var det litt sårt å være langdistanse-foreldre – uten «klemmemulighet».
Vår eldste var en mer «avbalansert» julegutt. Veldig glad og fornøyd, men litt mer «nedpå».
Og begge ungene fikk julestrømpe på julaftens morgen. Sukkersjokk som holdt seg til langt inn i Disney-kavalkaden.
Det er bare en Donald
Og nå er det barnebarn her! Fire «ferdige» og en på gang. Det er storveis – og veldig gøy å se at de lager nye juletradisjoner for sine barn! Basert på foreldrenes barndomsminner og tida vi lever i nå.
I dag kjøper jeg årets siste julegave. Til en som krever lite og fortjener alt.
Siris småsnakk 