Heia 2017!

TB 28.12.161 – Inni mitt hode

Det er viktig å være positiv i møte med dem som sliter.

Det er mye en kan slite med. Noen har for eksempel ødelagt en negl i jula, og verden har falt i grus. Helt reelt for den som har brukket neglen, og veldig rart for mange av oss andre. Andre kan ha brukket en arm rett før jul, fordi det var glatt ute, enda det var varmegrader. Det er ille for den husfar eller husmor det gjelder, som ikke «får tatt kjøkkenskuffene» før høytiden trenger seg på. Noen er sjuke og, sånn skikkelig, mener jeg – ikke bare forkjøla. Noen har mista noe eller noen i året vi snart har lagt bak oss, og må tenke nytt om mange ting.

Men den som virkelig trenger et kraftig heia-rop, er året 2017.

Året 2017 (som mange andre år), har drøye utfordringer på mange plan, både her, i vår superovermette prikk på kloden, og ellers i verden. Særlig har vi fulgt Syria og det vanvittige antallet mennesker som har vært på flukt. Vi har sett havarerte båter, «jukse-redningsvester», døde mennesker i havet. Bildet av den lille gutten i strandkanten, med hode ned i sanda, har blitt et ikonisk bilde på nøden, sorgen og det vanvittige. Du husker alle syklene som kom over Storskog?

Noe som fortsatt griper meg veldig, er tv-reportasjer fra flyktningemottak, hvor mennesker går barbent i sandaler vinterstid. En bagatell, muligens. Men det viser en gedigen forskjell mellom «oss og dem».

I tillegg til tragedier som media dekker, finnes mange, mange andre, som media ikke lenger «er på». Det finnes unger uten foreldre eller andre omsorgspersoner, som lever på gata med sult og overgrep som en del av hverdagens agenda.

Også har vi opplevd presidentvalget i USA, som fikk dette merkelige resultatet som vi alle kjenner, fordi flest amerikanere ville ha denne «pussige skruen» til president. Sånn ble det der … Lurer på om det er sånn at amerikanere flest virkelig føler at  Donald (ikke Duck) er «deres mann», eller om de bare er uengasjerte?

By the way: Har du tenk over hvor kort vei det er til Tyrkia, der vi for ikke mange år siden bada, sola oss og slang i storbygatene og menneskevrimmelen, da den eneste frykten var frykten for lommetyver? Dersom Russland bestemmer seg for å spise Norge til frokost en dag, er vi veldig nær krisene vi bare er observatører til i dag…

Norge er ikke et «ettall på jorda», som Per Fuggeli snakker om. Vi er en del av noe veldig stort, som kalles verden. Og «verden kommer stadig nærmerere lille, trygge Norge». Det er fint, og innmari skremmende. Du og jeg kan bry oss. Ikke bare om oss sjøl.

Alt i alt: året 2017 trenger et realt «heia-rop» og en positiv forsikring om at vi er mange som følger med i månedene som kommer, som ikke er likegydige og «skuldertrekkende» til det som skjer, verken her på berget eller bak de sju blånene.

Heia 2017!