Hvis du er en av dem som for tida har all verdens virus, skal du vite at du ikke er alene. For meg starta virussesongen i september, og den har aldri slutta. Nå er jeg ganske lei, men må bare innse at det antagelig gjenstår ganske mye.
Jeg tillater meg faktisk å skjerme meg litt for tida. Det går spesielt ut over barn i barnehage og skole som ikke helt umiddelbart kan komme til mormor eller farmor helt uavhengig av dagsformen. Jeg synes det er kjempetrist, men det må nesten bare være sånn, hvis jeg noen gang skal klare å komme meg ovenpå igjen.
Min MS-diagnose tillater ikke at jeg får infeksjon på infeksjon. Jeg blir rett og slett slått ut.
Stakkars barna mine, barnebarna mine og ikke minst mannen min. Der andre får seg en liten forkjølelse, blir jeg slått ut i ei uke eller to. jeg er nok en ganske lite interessant person, på denne tida.
Men jøss, vi er snart midt i januar, og mars er innen rekkevidde. Det vil si at våren kommer i år også. Jeg er rimelig sikker på det.
Selv om jeg veit at det er en god stund til, og at snøen foreløpig er rimelig ugrei for meg å være ute i med min handicapscooter.
Det blir sommer i år også, sa’rem…
Det gjelder bare å holde motet oppe.
Siris småsnakk 