Gratulerer, jenter!

Åttende mars – kvinnedagen!

Vi kan jammen sende en takk til de jentene som har levd før oss, og som har tråkket opp sporene som vi nå går i. Jentene fra 70-tallet, som ville noe annet, jenter som så, som opplevde at det å være jente – eller kvinne – ikke var udelt enkelt. Jenter som så, og undret seg over misforholdet i arbeidslivet med tanke på lønn. Jenter som ville ta utdanning, men som opplevde at de ikke ble «trodd på», jenter som ble gravide mot sin vilje og ikke hadde mulighet til å ta abort. Jenter som var glad i jenter og som ble fortalt at den kjærligheten var unaturlig og ekkel. Jenter som ville bli bilmekanikere og som ble ledd av fordi de ønsket seg en «mannejobb».

Takk til de jentene som gikk i tog for kvinnesaken på 70-tallet. Noen av oss, som var barn den gangen, har kanskje selv vært med i tog og har hatt et barnevognperspektiv på det?

Takk til dem som gikk opp spora, sånn at det har blitt enklere for jenter seinere – å være jenter.

Men vi må ikke gi oss. Det er fortsatt mange kamper igjen å kjempe. Både her i Norge og i resten av verden. Det er fortsatt kvinner som ikke får bestemme over seg selv og sin egen kropp.

Vi gir oss aldri. Det er vår plikt. Og vårt løfte.

Passord, teknologi og sånt

Inni mitt hode, Tønsbergs blad, 11.3.17

Vår teknologiske hverdag fordrer passord. For å logge på PC’en, trenger vi passord. Skal vi i nettbanken, må vi bruke passord, skal vi boltre oss i sosiale medier: Passord, takk! E-posten din, om du har sånt: Passord! Logge inn på mobiltelefonen: Passord! Vi trenger passord om vi håndterer internett på ett eller annet vis. Og det gjør mange av oss. Ikke anbefales det at vi bruker samme passord over alt, heller. Vi bør helst huske en god del passord. Helst skal vi ikke skrive dem opp, da de kan komme uærlige personer i hende – og da er vi ille ute.

Vi skal altså huske passordene våre. Vi må tapetsere hjernen med gode passord, og vi må evne å framkalle dem, når de trengs.

Jeg synes synd på gamle folk. Det finnes folk i vårt land som har opplevd at strømmen kom til bygda! De har gått veien fra parafinlampe til lyspærer og fra vedkomfyr til elektrisk. Og nå skal denne gruppa være på internett! De skal få post fra det offentlige i elektronisk postkasse, som ikke er det samme som e-post, om du trodde det. De skal ha en PC. De skal ha orden på passord. Før i tida betød uttrykket «det er ikke lett å bli gammel» at det er slitsomt å bli dårlig til beins, at kroppen ikke henger helt med som før. Nå kan vi føye til: Det er ikke lett å være gammel når data’n streiker eller når nettbanken er «nede».

Før tok man bilder med et lite instamatic-kamera, man kjøpte film og blitz. Så leverte man filmen i en fotobutikk og kunne hente bildene en ukes tid seinere. Nå finnes bare digitale kamera, og bildene må overføres til en PC. Jeg kjenner flotte 85-åringer som fikser det, men det finnes også andre, som ikke gjør det. Det kan være komplisert for en som har opplevd å ikke en gang ha strøm!

Det var en avsporing! Men, passord, dere! Som skal huskes og byttes jevnlig! Selv er jeg der at passord er en nødvendig del av hverdagen. Jeg har kontroll på dem, selv om alderen siger på, her også. Men jeg innrømmer; jeg bruker av og til tid på å komme på passord! Etter en lang ferie fra jobb, er det tydelig at hukommelsen har hatt fri. Jeg bruker tid på å komme på PC-passordet mitt.

Men jeg husker godt hva jeg hadde på meg på 17. mai i 1977! Min første skoledag i 1970, husker jeg godt – med ny, mørkeblå sekk og lyseblå kjole. Jeg husker godt bilnumrene på Pappas første biler og telefonnummeret hjem til alle barndomsvenninnene. Nå for tida, er jeg litt usikker på eget mobilnummer av og til, for ikke å snakke om eget bilnummer.

Sant å si, skulle jeg gjerne bytta ut noen av minnene fra barndommen, med mer tidsriktig «important to remember».

Og du, ikke fnys av 90-åringen i din nærhet som trenger hjelp med virusprogrammet til PC’en eller med å få overført bilder fra sitt digitale kamera til harddisken. Det er kanskje nettopp denne 90-åringen som har opplevd at strømmen kom til bygda. Din 90-åring er en skikkelig tøffing!

Heia 2017!

TB 28.12.161 – Inni mitt hode

Det er viktig å være positiv i møte med dem som sliter.

Det er mye en kan slite med. Noen har for eksempel ødelagt en negl i jula, og verden har falt i grus. Helt reelt for den som har brukket neglen, og veldig rart for mange av oss andre. Andre kan ha brukket en arm rett før jul, fordi det var glatt ute, enda det var varmegrader. Det er ille for den husfar eller husmor det gjelder, som ikke «får tatt kjøkkenskuffene» før høytiden trenger seg på. Noen er sjuke og, sånn skikkelig, mener jeg – ikke bare forkjøla. Noen har mista noe eller noen i året vi snart har lagt bak oss, og må tenke nytt om mange ting.

Men den som virkelig trenger et kraftig heia-rop, er året 2017.

Året 2017 (som mange andre år), har drøye utfordringer på mange plan, både her, i vår superovermette prikk på kloden, og ellers i verden. Særlig har vi fulgt Syria og det vanvittige antallet mennesker som har vært på flukt. Vi har sett havarerte båter, «jukse-redningsvester», døde mennesker i havet. Bildet av den lille gutten i strandkanten, med hode ned i sanda, har blitt et ikonisk bilde på nøden, sorgen og det vanvittige. Du husker alle syklene som kom over Storskog?

Noe som fortsatt griper meg veldig, er tv-reportasjer fra flyktningemottak, hvor mennesker går barbent i sandaler vinterstid. En bagatell, muligens. Men det viser en gedigen forskjell mellom «oss og dem».

I tillegg til tragedier som media dekker, finnes mange, mange andre, som media ikke lenger «er på». Det finnes unger uten foreldre eller andre omsorgspersoner, som lever på gata med sult og overgrep som en del av hverdagens agenda.

Også har vi opplevd presidentvalget i USA, som fikk dette merkelige resultatet som vi alle kjenner, fordi flest amerikanere ville ha denne «pussige skruen» til president. Sånn ble det der … Lurer på om det er sånn at amerikanere flest virkelig føler at  Donald (ikke Duck) er «deres mann», eller om de bare er uengasjerte?

By the way: Har du tenk over hvor kort vei det er til Tyrkia, der vi for ikke mange år siden bada, sola oss og slang i storbygatene og menneskevrimmelen, da den eneste frykten var frykten for lommetyver? Dersom Russland bestemmer seg for å spise Norge til frokost en dag, er vi veldig nær krisene vi bare er observatører til i dag…

Norge er ikke et «ettall på jorda», som Per Fuggeli snakker om. Vi er en del av noe veldig stort, som kalles verden. Og «verden kommer stadig nærmerere lille, trygge Norge». Det er fint, og innmari skremmende. Du og jeg kan bry oss. Ikke bare om oss sjøl.

Alt i alt: året 2017 trenger et realt «heia-rop» og en positiv forsikring om at vi er mange som følger med i månedene som kommer, som ikke er likegydige og «skuldertrekkende» til det som skjer, verken her på berget eller bak de sju blånene.

Heia 2017!

Er du mett av juledager?

Jammen har det blitt fjerde juledag! Henger du fortsatt med på julekarusellen?

Er alle juleselskap unnagjort? Begynner juletreet å bli litt tørt? Har kuler falt ned fra tørkende greiner og knust? Har du kommet på at «jammen er det godt at butikkene er åpne, siden det er tomt for både oppvaskmaskin-tabletter og doruller»? Har du hatt minst én rengjøring av tett avløp i kjøkkenvasken og en kraftrensing av kaffemaskinen?

Er du kanskje blant dem som sitter igjen med kilovis av rester fra mange middager med gode venner og familie? Og kanskje noen kilo med hjemmebakst, som heller ikke i år har blitt spist opp av overmette julegjester? I så fall, har du noe felles med meg. Jeg bakte Sarah Bernard i år. Mye. I langpanne! Saken med Sarah Bernard er at dette er en vanvittig mektig kake. Gjester orker maks ett stykke hver. Så frysa er fortsatt «halvfull» av denne særs kaloririke «bomba». Kakeboksene ser nesten like fulle ut som da de var nyoppfylte rett før jul. Det er ikke bra, vettu! Noen venner sa at «ta kakene med deg på jobb etter jul – da er de borte på etpar dager». God tanke, men alle kolleger har sine kakebokser, som de gjerne tar med på jobb.

Rekk opp handa alle som higer etter julekaker rett over nyttår?

Oh! Skogen av hender i været, er fraværende!

Verden sulter og jeg er stuck i I-landsfenomenet «framstille kaloririke kaker til jul», som folk bruker penger på helsestudioene for å kvitte seg med resultatet av mellom januar og sommeren. Jeg ser det: Dette er moralsk forkastelig og politisk ukorrekt. Det er jo ikke greit at kilovis med julekaker blir biodiesel i januar…

Dette er sløsing.

Det må jeg ta innover meg og tenke på til neste jul …

Hotline med Donald

Inni mitt hode – Tønsbergs blad, 19.11.16

Presidentvalget i USA er unnagjort, og den nye presidenten har holdt sin tale og vist fram sine vakre familiemedlemmer til de store avisene, slik kutymen er ved sånne anledninger. Som vi vet, var det Donald som vant. Det sto mellom Donald og Hillary. Vi kom plutselig på fornavn med presidentkandidatene, denne gang. Nesten som med Gro og Kåre. Uten noen som helst sammenligning for øvrig.

Etter mye skittkasting og snusk ble det altså Donald som gikk av med seieren. Det liker vi godt. Eller vi misliker det sterkt. Svaret kommer an på hvem vi spør.

For å gjøre en lang historie kort: Donald liker meg ikke. Altså, han har ikke sagt det, sånn direkte. Saken er at han aldri ville lagt merke til meg. Men om han hadde gjort det, ville han i alle fall mislikt meg.

Donald er ikke så glad i at kvinner mener noe særlig om sånt som er viktig for samfunnet. Han synes det er best hvis vi er langbeinte, lyshåra, langhåra, blåøyde og velkledde med en matchende make up og en modellkarriere bak oss eller foran oss. Vi bør være vakre quinder og ellers holde fred. Om en kvinne velger å foreta en abort, bør hun straffeforfølges, mener Donald. Han om det, som det heter.

Sjøl er jeg kortbeint, korthåra, mørkhåra, ganske sminkefri, yrkesaktiv, OK utdannet, ganske engasjert i folk, synes homofile og innvandrere er på lik linje med andre folk. Noen er ugreie, de fleste er bra personer.

Donald synes ikke homofili er noe særlig. Partiet hans har tro på at det finnes en form for omvendingsterapi for homofile. Han synes ikke homofile skal gifte seg med hverandre. Men han er motstander av diskriminering av homofile, altså.

Han er ikke noe glad i innvandrere, Donald. Og så vil han sette opp en grensemur mot Mexico. En vet jo aldri hva disse mexicanere kan finne på, på generell basis, tenker Donald. Dessuten synes han at muslimer som ikke allerede befinner seg i USA, skal nektes å komme dit. Sånne muslimer synes han skumle folk – nok en gang på generell basis.

Donald synes at våpen er en god ting. Han synes at folk bør få bære våpen, for det blir de trygge av. Også er han sterk tilhenger av dødsstraff.

Han har jo fått sagt så mye, godeste Donald, i alle fall ifølge media.

Du, Donald! Jeg trur vi hadde hatt mye å være uenige om i en samtale. Du hadde nok syntes at jeg er drøyt kjedelig og du ville ikke vist deg sammen med meg, selv om jeg er mye yngre enn deg.

Kan du virkelig være så dum som ryktene sier? Jeg møter deg gjerne for å finne ut av det. Bare ring meg, Donald. Du har hotline til meg, vet du. Bare ikke bruk den røde telefonen …